Hvordan vil et samfunn hvor mennesker ikke har makten se ut?
Under arbeidet med min masteroppgave i religion, etikk og samfunn, leste jeg «The Ego and Its Own» av Max Stirner. Her går han til angrep på antropokratiet – menneskestyret. Dette må hos ham ses mer som et angrep på humanismen som ideologi, enn som et angrep på menneskenes fremtredende posisjon på jorden.
Men kan vi trekke dette lenger? Kan vi forestille oss et samfunn hvor antropokratiet – menneskestyret - er avskaffet? Kan vi se for oss en verden hvor mennesker ikke dominerer, og hva kan et slikt samfunn være?
Er det tilstrekkelig om mennesker styrer etter en ideologi hvor mennesker likevel ikke er viktigst? Kan vi forestille oss et system hvor makten på en måte er delt med andre dyr? Hvordan? Er alternativet til antropokratiet et robotstyre? Eller en anarkisme – en verden uten politikk? Må mennesker dø ut før antropokratiet kan forsvinne?
Vi kan se for oss flere ulike alternativer til antropokratiet. En deling av makten med andre dyr eller roboter, en anarkisme hvor ingen er på topp ettersom det ikke er noe politisk samfunn å dominere eller en verden uten mennesker. Felles for alle disse alternativene er at de er fjernt fra dagens situasjon og nok krever god fantasi å forestille seg. Men kanskje bør vi fantasere om det likevel.
Om WWF får rett vil to tredjedeler av ville dyr være utryddet mellom 1970 og 2020. En gjennomsnittlig nordmann spiser mer enn 1200 dyr i løpet av sitt liv. Drikkevannet vårt (og de andre dyrenes) inneholder stadig mer plast og havene brukes som søppelfylling. Kan det være at disse tendensene krever radikale løsninger, og en helt ny isme?
Ny teknologi kan gjøre disse post-antropokratiske drømmeriene mer realistiske. Kanskje kan man finne opp teknologi som noenlunde upartisk kan veie interessene til alle dyr og slik på en måte inkludere ikke-menneskelige dyr i et slags taust demokrati. Men er dette et demokrati – eller bør jeg si «animalokrati» – eller er det et opplyst robot-enevelde?
Kanskje kan vi finne opp teknologi som på et eller annet vis stopper makttilegnelse eller forsøk på å dominere, et slags elektrisk halsbånd som hindrer folk i å strebe etter ministerposisjoner, om du vil, og med det kaste alle troner, parlament og taburetter ut av verktøykassen og bort fra spillebrettet?
Kanskje er det på tide med nye radikale ismer. Kanskje er det på tide å bli lovet en bedre verden igjen, og sprøyte nye impulser inn i en frosset debatt og bevege et stilnet verdensbilde?
I min roman, "Jernmeditasjonen" har kråkene tatt makten og antropokratiet er avskaffet. Selvfølgelig tror jeg ikke det kan skje, eller vil skje, akkurat slik. Jeg har ikke tenkt ut noen ny isme eller hvordan et post-antropokratisk samfunn bør være, men på et tidspunkt må man kanskje trekke grønne ideer videre og utvikle helt nye løsninger som ikke plasserer seg et sted på den gammeldagse høyre-venstre-aksen eller en blass grønnfarging av sosialdemokratiet.
Under arbeidet med min masteroppgave i religion, etikk og samfunn, leste jeg «The Ego and Its Own» av Max Stirner. Her går han til angrep på antropokratiet – menneskestyret. Dette må hos ham ses mer som et angrep på humanismen som ideologi, enn som et angrep på menneskenes fremtredende posisjon på jorden.
Men kan vi trekke dette lenger? Kan vi forestille oss et samfunn hvor antropokratiet – menneskestyret - er avskaffet? Kan vi se for oss en verden hvor mennesker ikke dominerer, og hva kan et slikt samfunn være?
Er det tilstrekkelig om mennesker styrer etter en ideologi hvor mennesker likevel ikke er viktigst? Kan vi forestille oss et system hvor makten på en måte er delt med andre dyr? Hvordan? Er alternativet til antropokratiet et robotstyre? Eller en anarkisme – en verden uten politikk? Må mennesker dø ut før antropokratiet kan forsvinne?
Vi kan se for oss flere ulike alternativer til antropokratiet. En deling av makten med andre dyr eller roboter, en anarkisme hvor ingen er på topp ettersom det ikke er noe politisk samfunn å dominere eller en verden uten mennesker. Felles for alle disse alternativene er at de er fjernt fra dagens situasjon og nok krever god fantasi å forestille seg. Men kanskje bør vi fantasere om det likevel.
Om WWF får rett vil to tredjedeler av ville dyr være utryddet mellom 1970 og 2020. En gjennomsnittlig nordmann spiser mer enn 1200 dyr i løpet av sitt liv. Drikkevannet vårt (og de andre dyrenes) inneholder stadig mer plast og havene brukes som søppelfylling. Kan det være at disse tendensene krever radikale løsninger, og en helt ny isme?
Ny teknologi kan gjøre disse post-antropokratiske drømmeriene mer realistiske. Kanskje kan man finne opp teknologi som noenlunde upartisk kan veie interessene til alle dyr og slik på en måte inkludere ikke-menneskelige dyr i et slags taust demokrati. Men er dette et demokrati – eller bør jeg si «animalokrati» – eller er det et opplyst robot-enevelde?
Kanskje kan vi finne opp teknologi som på et eller annet vis stopper makttilegnelse eller forsøk på å dominere, et slags elektrisk halsbånd som hindrer folk i å strebe etter ministerposisjoner, om du vil, og med det kaste alle troner, parlament og taburetter ut av verktøykassen og bort fra spillebrettet?
Kanskje er det på tide med nye radikale ismer. Kanskje er det på tide å bli lovet en bedre verden igjen, og sprøyte nye impulser inn i en frosset debatt og bevege et stilnet verdensbilde?
I min roman, "Jernmeditasjonen" har kråkene tatt makten og antropokratiet er avskaffet. Selvfølgelig tror jeg ikke det kan skje, eller vil skje, akkurat slik. Jeg har ikke tenkt ut noen ny isme eller hvordan et post-antropokratisk samfunn bør være, men på et tidspunkt må man kanskje trekke grønne ideer videre og utvikle helt nye løsninger som ikke plasserer seg et sted på den gammeldagse høyre-venstre-aksen eller en blass grønnfarging av sosialdemokratiet.
"Jernmeditasjonen", kan kjøpes hos BoldBooks.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar