Det første som møter en er selve forsiden på boken som etter min smak er langt mer appellerende enn det som er standard for norske diktsamlinger. Det er kanskje noe uunngåelig i å bruke elementer fra periodesystemet i skinnende grått på forsiden til en diktsamling med tittelen "Det periodiske system - metallene synger", men hvorfor ikke? Det fremstår helhetlig og underbygger tittelen, som forøvrig er en god tittel. Den, la oss si rene og kalde, forsiden sammen med tittelen gir meg assosiasjoner til nettopp de rene, kalde plingene vi kan høre om vi slår på glattpolerte barrer av metall.
Diverse metaller nevnes i flere av diktene og boken er inndelt i seksjoner eller deler med titler som gnistrer periodesystem: "Sannhetens legering", "Jernets lengsel", Uranets oppvåkning", "Blyets hemmelighet", "Taushetens silisium", "Kvikksølvets kreativitet", "Samfunnets magnesium" og "Retorikkens metall". Trolig påvirker dette lesningen av diktene og binder dem sammen. Dette er antagelig den diktsamlingen jeg har lest som aller klarest har hatt en rød tråd - unnskyld, ståltråd - i estetikken.
Det er ikke alt her jeg forstår, og det er rett og slett fordi jeg ikke har den altfor store realfaglige kunnskapen og antagelig mangler noe å fylle i symbolflaskene som her stilles opp. Eksempel:
silisum føder dioksyder
silensium er degradert gjennom fallende atomvekt blir
tausheten forurenset av støy noen legger puter
mot ørene andre bygger skjermer langs
kroppen, klimaforskerne studerer
lengdegradenes kobling
mot polene
de beregner sperreretningenes støydempende effekt
lange avstander hindrer meg ikke, hvorfor
plukket jeg ikke blomstene
Samtidig syns jeg ikke det gjør noe, nettopp fordi følelsen av undring jeg sitter igjen med etter å ha lest dette, er en god forberedelse på de mer organiske, nærmest mystiske diktene som også finnes her. Det er nettopp her samlingen spesielt utmerker seg etter min mening; i kontrasten mellom alle de kjemi- og vitenskapsklingende begrepene og det magiske, surrealistiske om du vil, som plutselig inntreffer. Her er det også noen gjentakende fenomener som jeg finner spesielt interessante og vakre; kollaps, forsvinning og plutselig oppstand. Som de avsluttende linjene i introduksjonen:
alt noteres ned
jeg skrives ned og du skrives inn i dypet og tankene vikles tilbake til jorden og langt der inne i jordens midtpunkt forsvinner vi ...
alt blir ingenting
Forsvinningene kunne vært skumle, men meg gir de - i denne konteksten - mer en følelse av undring. Igjen, tittelen er veldig god. Metallene synger her. Det kalde, vitenskapelige er gjort organisk og det organiske er kledd i syngende metalldrakter. Dette er derfor en annerledes bok.
Jeg anbefaler folk å lese "Det periodiske system - metallene synger" av Turid Høvin om de er en smule åpne for lyrikk. Jeg har trukket frem boken og vist favorittdiktet mitt (som begynner med "rommet var uten ende") til venner, både normalt lyrikklesende og ikkelyrikklesende, og de er enige i at dette er veldig fint. Selv om diktene er korte er det likevel komplekse saker og det gjør at det er samling man kan forvente å komme tilbake til. Skaff deg boken.
Jeg har sett den i de fleste bokhandler jeg har sjekket lyrikkhyllen(e) i, og boken kan også kjøpes på adlibris, på ARK sin nettbutikk, hos Norli eller Tanum og sikkert mange andre.
______
Det var ikke med lite ydmykhet jeg gikk løs på denne anmeldelsen. Jeg er en håpløs bokoman, men selv om jeg bruker så mye tid på å lese at jeg tidvis bekymrer meg for meg selv, er ikke lyrikk en sjanger jeg virkelig oppdaget før nylig. Jeg vet ennå ikke om jeg har funnet rett måte å lese dikt på og jeg har ikke det store sammenligningsgrunnlaget. Størstedelen av min befatning med lyrikk befinner seg innen det siste halvåret. Dette er den første omtalen jeg skriver av noen diktsamling, men et sted må man begynne. Som hobbyanmelder ønsker jeg bare bruke tid på å omtale litteratur jeg virkelig liker, så dette var en god bok å begynne diktomtaler med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar