Årsaker til postkommunistisk homofobi

Regnbueflagget

I april lanserte jeg debutromanen min, "Gintaras", som har fått en del oppmerksomhet i mediene. Boken tar opp, i roman-form, hvordan det er å være homofil i Litauen. Boken min viser ikke verst tenkelig situasjon, selv om den tegner et relativt trist bilde. 2012 har på enkelte måter vært et trist år for homofile i mange øst- og sentral-europeiske land, på grunn av såkalte antipropaganda-lover som er foreslått eller implementert i noen land og regioner. Dette har samtidig ført til økt fokus på homofobien i disse landene, og også TV-aksjonen 2012 satte dette i fokus. Jeg har vært opptatt av i intervjuer, samt i selve boken, å få frem at den øst-europeiske situasjonen er annerledes fra den vest-europeiske, både nå, og da homokampen virkelig begynte her. Jeg skal her kort skissere årsaker til at situasjonen i det postkommunistiske Europa er slik den er.

1. Kommunismen 

Sovjet-flagget

I boken min påstår Gintaras følgende: Det har mer med Sovjetunionen å gjøre enn med religionen. I Sovjetunionen ble ikke forskjeller oppmuntret. Homofili var straffbart med fem års fengsel. På grunn av de potensielle farene ved å demonstrere eller kjempe for endringer ble ingenting gjort. (Fra side 107).

Gintaras er selv kristen, og hans kategoriske avvisning av religionens rolle er selvfølgelig ikke helt korrekt. Mer om dette i punkt to. Uansett er det viktig å ha i mente at organisasjonsfrihet i Sovjetunionen var så og si ikke-eksisterende. Organisasjonslivet som eksisterte var i regi av det offentlige, og på dettes premisser, selv om det som relativt kjent ble en oppmykning under de siste årene under Gorbatsjov. Sovjets oppløsning i 1991 var før den store internett-alderen, og derfor var informasjonstilgangen under Sovjet-tiden relativt enkel å kontrollere. Likevel er det klart at kontrollen ikke sev ordentlig inn i alle hjem, slik at hjernevasken ikke ble
total. Spesielt i de baltiske land var det en oppfatning blant mange at regimet var pådyttet, og man identifiserte seg ikke med det. Likevel er det fra dét til homoaktivisme en lang vei. Hovedpoenget her er at folk ikke fikk korrekt informasjon om homofili, om bifili eller om transseksualitet, og at det ikke var mulighet til å organisere seg for LHBT-rettigheter. Videre er det viktig å huske at mange (ikke alle) øst- og sentral-europeiske land var relativt rurale og teknologisk tilbakeliggende sammenlignet med Vest-Europa allerede før kommunismen. Det var også derfor et diskusjonsmoment innad i kommunistiske grupper om Øst-Europa kunne bli kommunistisk, ettersom de fleste landene i regionen ikke hadde gått gjennom noen kapitalistisk fase av historien (slik man gjerne så det). Man fikk da altså kommunismens likhets-ideal parret med bygdedyrets naboslarv. Mangelen på fri konkurranse og stor spredning i varetilbud gjorde også at folk ytre sett ble seende nokså like ut, i klesveier og annet. Mangelen på ekte sivilsamfunn og organisasjonsfrihet førte til et mindre dynamisk samfunn, hvor man kunne innbille seg at man var enige og like, om man inderlig ønsket å tro det. Selv om man ikke ville det, ville det kreve en enorm innsats å orientere seg om det skjulte mangfold, og hvem hadde vel tid til det?

Men hva skjer så, etter kommunismens fall? Jo, forskjeller kommer til syne, både økonomisk, sosialt og i livsstil. Gjennom vestlige og globale filmer blir en presentert for et mangfold som har vært holdt under teppet i eget land. Blant annet homofili. Og "plutselig" er det noen som blir det åpenlyst i den østlige delen av Europa også. Hva kan årsaken være? Det må være denne trenden! Amerikaniseringen, vestliggjøringen og propagandaføringen til dekadente andre. Det er lett å forstå at dette kan bli trodd, men det er selvfølgelig en feiltagelse. Og den grunner i mangel på informasjon. "Antipropagandalovene" kan fortsette å holde folk tilbake i denne kunnskapsløsheten.

Her må vi også nyansere ved å påpeke at det i Jugoslavia var en helt annen grad av organisasjonsfrihet enn i de andre landene, og at homofili der ble legalisert UNDER "kommunismen". Nå kan det hevdes at Jugoslavia nettopp var mindre kommunistisk enn de andre landene, og dessuten ikke var med i østblokken. Jugoslavia var langt mer åpent.

Verdimessig er kommunismen ikke humanistisk. Den tillegger ikke individet samme viktighet som en rekke andre ideologier og verdisyn gjør. Tvert imot ligger det en grotesk dehumanisering i ideologien som retter seg mot "de rike" og borgerskapet. Individet gjøres til instrument for de mange, og for systemer. Som bestefaren til Gintaras sier i boken:

Jo likere, jo mindre verdi. Det er lettere å gi fra seg et eple om man har ti av dem, enn bare ett. Men nettopp derfor må det være slik. Den som da er ulik, er derfor farlig. (Sidene 95-96).


2. Religion og utdanning

Årsaken til at religion kommer i andre rekke som forklaring er at man i flere f.eks. hovedsakelig katolske land har kjønnsnøytrale ekteskap (Spania, Argentina og Portugal), og gode rettigheter for LHBT-befolkningen. Om det ikke hadde vært for kommunismen (som spesielt for Baltikums og Sentral-Europas del var pådyttet) ville det ikke vært for urimelig å vente at denne delen av Europa ville fulgt samme utvikling.

I flere postkommunistiske land har religionen fått en oppblomstring. Dette gjør også situasjonen så annerledes enn i vest, fordi her har homokampen gjerne gått hånd i hånd med en sekularisering av samfunnet. I den østlige delen av Europa ser vi i mange tilfeller en "re-sakralisering". Religionen var gjerne anti-kommunistisk, og ble derfor kul. Dessuten ble det nyttig som nasjonsmarkør i kontrast til den kommunistiske fortiden, og kanskje også det "materialistiske" Vest-Europa (utbredt forestilling).

Likevel ser vi at veldig sekulære land som Tsjekkia og Estland ER mer tolerante enn de mer religiøse post-kommunistiske landene. Å skylde på katolisismen blir litt enkelt da sympati for homofile ser ut til å være enda mindre i Latvia enn i Litauen, og førstnevnte har langt færre katolikker i befolkningen enn Litauen. Nick de Leu (2010) viser at utdanning her også kan ha noe å si, da Estland scorer best av de baltiske land i så henseende. I kontrast står det særdeles dårlig til for homofile i de sentral-asiatiske post-sovjetiske landene, som har en hovedsakelig muslimsk befolkning, om man skal tro Wikipedias oversiktsider for LHBT-rettigheter i ulike land. Her må vi også nyansere ved å påpeke at Albania, som dog er meget sekularisert, ikke kan sies å gjøre det dårligere enn mange andre land på Balkan i dette henseendet.

3. Geografisk beliggenhet

Det bør også påpekes at de landene hvori folket viser mest tolerante holdninger overfor homofile grenser mot "vest-europeiske" land, eller har særdeles nær kontakt med disse (spesielt gjelder dette Tsjekkia og Slovenia i Sentral-Europa, mens Estland er mest tolerant av de post-sovjetiske landene, og har veldig nære bånd til Finland).

4. Nasjonalisme og nasjonsbygging

Etter og i forbindelse med kommunismens fall kom det også mange "nye" statsdannelser (mange av disse hadde i realiteten vært okkupert, og det er derfor feil å kalle disse statene nye). Disse ble delvis til som konsekvens av nasjonalisme, delvis ikke. I alle tilfeller var det "nødvendig" med et verdimessig grunnlag for sin eksistens, en idé om hva den nye staten skulle være, og hvordan folket den representerte var. Ettersom det er veldig mange små stater i denne regionen, med kulturer som ble gjort relativt like hverandre under kommunismen, er det ikke bare lett å finne nasjonenes særegenheter i forhold til hverandre. Det vi dessverre ser er at mange har omfavnet en illiberal, partikularistisk, etnisk, ekskluderende og intolerant nasjonsforståelse. Selv om ikke et flertall mennesker i regionen har gjort det, forsurer enkelte individer debattklimaet med disse holdningene.

Holdningene legitimerer også en selektiv bruk av religionen, hvor man tar i bruk deler som tillater en å svinge pekefingrene. Håpet her er at mer liberale religiøse påpeker dobbeltmoralen, og orienterer om ordentlige religiøse verdier. Her kan også norske kristne bidra ved å kontakte pekefinger-fekterne og fortelle at "hei, uhm, du tar feil, vold er teit".

Derfor åpner også boken med et sitat fra Matteusevangeliet (7:1-5)

Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: 'La meg ta flisen ut av øyet ditt' når det er en bjelke i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror. 

5. Muligheten til bare å flytte

Individer i de østlige EU-statene kan lett flytte til mer liberale land i Vest-Europa uten å trenge ta opp kampen i egne land. Vest-europeere og amerikanere hadde ikke denne muligheten, men måtte ta opp kampen hjemme under homokampens begynnelse. Denne tendensen er nok forsterket, og er selv med på å forsterke, av at det sivile samfunn i mange land i Øst- og Sentral-Europa er svakt. Det er ikke like stor tendens til å organisere seg for en sak. Dette er nok delvis på grunn av manglende erfaring med et reelt sivilsamfunn fra kommunismen, men også på grunn av at flere land i regionen kan beskrives som lavtillitssamfunn. Dette kan nok også trekkes tilbake til diktatur-perioden, men også til turbokapitalisme og kriser i omstillingen til markedsøkonomi på 90-tallet, med den kriminalitet og de problemer det bød på i mange av landene.
____

Du får tak i romanen "Gintaras" på de fleste kjente nettbokhandlene. Her er fra baksiden av boken:

Gintaras er snart ferdig med videregående. Det er bare måneder igjen. Han er interessert i Aidas fra parallellklassen, en annen gutt. I Litauen er dette uakseptabelt. De to guttene blir observert sammen på et utested. Etterpå blir månedene som gjenstår av skoleåret en stor prøvelse. En lærerinne tar affære. Hun ringer moren til Gintaras, og forteller at Gintaras er syk, at han er homofil. Lyden av telefonrøret som legges på er et smell. 

Gintaras tenker at han må flytte fra landet for å kunne føle seg trygg. Han gjør som mange andre. Han flytter vestover. I hans tilfelle til Norge. Romanen illustrerer at det ikke kun er økonomiske faktorer som driver utvandringen fra de øst-europeiske EU-landene. 

Min debutroman, "Gintaras", er nå lansert

Omslagsillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media

Jeg er utrolig glad for å skrive at boken min omsider er ute. Dette er en roman som kretser rundt tema som homofobi, innvandring, religion og usikkerhet.

Veldig mange har forhåndsbestilt, noe jeg er meget glad for. Boken håper jeg folk finner underholdende, samtidig som den kommer med noen klare budskap. Det er en vanskelig problematikk som presenteres og det ligger en god del research-arbeid bak. Jeg kunne ikke ha skrevet denne boken om jeg selv ikke hadde bodd i Litauen hvor handlingen utspiller seg. Jeg elsker å skrive skjønnlitterært og inspirasjonen jeg hadde da jeg skrev mesteparten av boken var nydelig å ha. 

Enkeltkapitlene ble gjerne skrevet med bestemte ideer bak. Historien som sådan var viktig i og med at jeg var klar på at dette virkelig var noe jeg ønsket å skrive og fant spennende. Samtidig så jeg at dette hang sammen med reell problematikk. På den måten er dette absolutt en realistisk roman. Samtidig er det et lite drøss av romantikk i by- og naturbeskrivelser. Vilnius, hvor mesteparten av handlingen utspiller seg, er en vakker by som jeg har ønsket å gi leseren et inntrykk av gjennom ord. Vilnius er et mangfoldig sted med barokk arkitektur, grå boligblokker og moderne glassbygninger. Slik er det også mange tendenser som kappes om dominansen i det litauiske idélandskapet. Forsideillustrasjonen på boken viser blant annet byggverk av forskjellig karakter. Jeg har tidligere skrevet et eget blogginnlegg om forsiden på boken. Jeg skrev der at jeg ville "ha en illustrasjon som kommuniserte kontraster, slik det også er i selve historien." 

Boken er resultatet av lang jobbing. Jeg har flere ganger gått gjennom manuskriptet før romanen fikk den endelige formen som den har i dag. Dette føles godt nettopp fordi det har resultert i noe håndfast og konkret. Jeg har ofte ønsket jeg kunne hatt en jobb for eksempel hvor jeg kunne vise til klare resultater. Når man studerer lærer man mye, men andre ser ikke hva man har i hodet før man presenterer det på noe vis. Derfor er også personlige samtaler så tilfredsstillende, fordi man da også får noe ut av hodet. 

Prosessen med skrivingen er jo også resultatet av de erfaringer og den relevante kunnskapen jeg har samlet meg. Helt fra jeg var liten gutt har jeg drevet med skriving. Gjennom skrivekurs har jeg møtt flere av mine beste venner. Jeg har vært heldig som har kunnet diskutere med, og bli oppmuntret av, mennesker med samme interesse. Noen av de mest avgjørende punktene i livet mitt har vært i forbindelse med skriving. Det er derfor nå et veldig viktig mål som er nådd. At jeg er med på å sette homofobi og mobbing, med de triste konsekvensene det kan ha, i fokus er ekstra tilfredsstillende. 

Jeg setter veldig pris på lesere, og det er nok mange som utsettes for problemene boken belyser som ønsker at det spres kunnskap om temaene, og forståelse for at intoleranse er ødeleggende. 

Tusen takk til alle som har kjøpt boken. Boken kan bestilles fra forlaget Publicas nettsider.

Oppdatering, 18. april: Boken kan også kjøpes fra bl.a. adlibris og bokkilden. 
Tine skriver om boken på sin blogg. På nettstedet gaysir.no kan du lese artikkelen "Drømmen om et bedre liv" skrevet av Marte Oraug Skogtrø. Også Bladet Vesterålen skriver om boken 18. april.

Oppdatering, 24. april: Boken kan nå kjøpes fra de fleste store norske nettbokhandler. 

Inspirasjon

Forsideillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media

Jeg har likt å skrive siden jeg lærte det. Selvfølgelig - jeg liker ikke å skrive alt mulig. Å la fingrene bevege seg over tastaturet eller klemme mot en penn gir meg ingen glede i seg selv. Kommunikasjonen, derimot, og da mener jeg formidlingen av det jeg føler er viktig, og det jeg liker å formidle. 

Jeg får ofte ideer eller bilder i hodet som jeg har lyst til å formidle med en gang. Jeg vil skildre, jeg vil fortelle, jeg vil dele. Dette skjer veldig ofte om natten når jeg bør sove. Ofte er det også mørke ting. Jeg liker å komme med nye perspektiver, jeg liker å skildre det vi ellers ikke snakker så mye om. For å se trenger vi lys, og når vi da ser mørket er det ikke nødvendigvis så ekkelt lenger. Det kan ikke være helt mørkt, for da kan ingenting ses. Når vi blir kjent med noe, er det mindre farlig. Samtidig er det nettopp disse tingene det er en utfordring å bli kjent med, og derfor står også så mye mer på spill. Det er rett og slett mer spennende, men ja - også tyngre. 

Selv om jeg gjerne henter inspirasjon fra vanskeligheter, skriver jeg sjelden når jeg er i dårlig humør. I det hele tatt skriver jeg sjelden når jeg har en eller annen sterk følelse. Jeg maner gjerne frem stemningsleier i meg selv for mer troverdig å kunne skildre en bestemt sak, men når jeg er opptatt av å føle noe (naturlig, og ikke fremprovosert for troverdighetens del) er jeg nettopp dét; opptatt. Da skildrer jeg ikke. Det kan jeg gjøre senere. Samtidig tror jeg jeg vil si at inspirasjon er en egen slags følelse. Det er noe som får meg til å handle. Jeg vil skape noe, jeg vil gjøre det nå, det er viktig, jeg er interessert og jeg har tro på det. Dessverre er dette en følelse jeg altfor ofte undertrykker. Jeg skulle så gjerne skrevet mer, og i det hele tatt gjort mer av det jeg virkelig liker, men jeg må som regel gjøre det samfunnet mener er viktig; studere, for eksempel. Har jeg en innlevering med snarlig deadline, føler jeg at jeg må gjøre det i stedet. Er det en eksamen føler jeg meg nødt til å lese til den. Er det et eller annet annet som det forventes at jeg gjør, gjør jeg som regel dét, selv om jeg egentlig mener skrivingen, altså kunsten, er viktigst. 

Da jeg skrev min roman "Gintaras" var jeg super-inspirert. Mange av kapitlene er skrevet for å formidle én bestemt idé eller følelse. Også derfor handler romanen om såpass mange tema som den gjør. Forhåpentligvis gjør dette også at mange vil kunne relatere til boken. Heldigvis var jeg såpass inspirert da jeg skrev mesteparten av boken at jeg ikke tillot andre ting å komme i veien. Jeg tenkte rett og slett at nå skal boken skrives. Skrevet ble den. Det er herlig å være inspirert, for livet føles da så meningsfullt. Å produsere noe er i det hele tatt tilfredsstillende, og det står i kontrast til alt det statiske i samfunnet hvor vi går inn i allerede etablerte systemer og tar den rollen som forventes. 

Romanen kommer straks ut. Den gis ut av forlaget Publica, og den kan bestilles derfra.

Kunnskap om verden

Arkikatedra bazilika i Vilnius, Litauen

Det er flere kulturer og steder mange definitivt burde visst mer om. Etter jernteppets fall er det fortsatt ikke veldig mye kunnskap om Baltikum, Sentral-Europa og Øst-Europa i Norge. Heller ikke er det altfor mye kunnskap om en del andre steder i verden, som Afrika, Sør-Amerika eller deler av Asia.

Noe av årsaken er skoleverket, hvor kunnskap om verden der ute kunne vært mer prioritert. Da jeg gikk på videregående var jeg veldig glad i spansk, historiefagene og "religion og etikk". I de fagene fantes det nemlig noe der ute, selv om det også i de fagene var mye å savne.

Folk i Norge er generelt sett gode i engelsk. Det er bra. Det senker terskelen for å høre på engelskspråklig musikk, se engelskspråklige filmer eller lese bøker på engelsk. Fordi så mange kan engelsk burde det heller ikke være vanskelig å oversette bøker til engelsk på norsk. Den engelskspråklige verden er stor og engelsk kan brukes til å kommunisere med mange utenfor den anglosaksiske kulturkrets også, som lingua franca. Dette tror jeg imidlertid er med på å skape en forestilling om at vi ikke trenger resten, forestillingen om at vi ikke trenger å lære tysk, spansk, russisk, polsk, hindi, arabisk eller mandarin. Interessen for å lære andre språk enn engelsk synes ikke være altfor høy. Mangel på språkkunnskap gjør nok at det er en høyere terskel for å høre på la oss si polskspråklig musikk, se polske filmer eller lese bøker på polsk. Ja, men den kulturen er jo mer forskjellig også, kan noen innvende. Kanskje, men noe av årsaken til det er nok nettopp at man gjennom amerikanske og britisk kulturprodukter har kommet nærmere den delen av verden mentalt, mens man har hatt mindre befatning med kulturprodukter fra for eksempel Polen.

Ettersom det er en høyere terskel for å ta i fatt med kulturprodukter på la oss si tysk eller polsk, blir det lav etterspørsel etter disse. Man ser lite av kulturprodukter på disse språkene i Norge. Lite (pop)musikk, få filmer, færre underholdningsprodukter. Siden man ser så lite til det kan det virke som om disse kulturene er irrelevante. Det er da lite å hente på å lære språkene. Joda, det kan sikkert være nyttig for å få en flott dressjobb i næringslivet, men det er jo jammerlig kjedelig, i hvert fall ikke så inspirerende for mange unge. Ergo lærer færre språkene. Det blir færre oversettere, færre som følger aktivt med på hva som skjer i landene, for eksempel Tyskland eller Russland, og derfor få som kan videreformidle ting til dem som er mindre interesserte. Ergo blir det enda mindre som kan trigge interessen for å lære språkene, lære om historien, kulturen eller samfunnsforholdene i landene. Slik er det en nedadgående spiral som gjør at det blir større og større ensretting, med at store deler av verdens kulturprodukter blir tilsynelatende irrelevant for folk i Norge.

Av og til er det likevel noe som vekker såpass mye interesse at det trenger gjennom kulturmuren. Kulturprodukter fra noen land har i større grad enn andre klart å trenge gjennom kulturmurene til Vesten. Dette gjelder kanskje særlig for Japan og India. Interessen for å lære japansk er jo også nesten urimelig stor i forhold til viktigheten av språket i forhold til andre språk, og noe av grunnen til dette er nok nettopp at manga- og anime-serier, spill og lignende fra Japan har ført til økt interesse for språket. Hva gjelder India kan det se ut til (egen erfaring fra kinosalene) at Bollywood-filmene omsider vekker litt interesse i Norge. Også er det maten da. Slikt tror jeg kan føre til at landene og kulturene kommer nærmere en og oppfattes som mindre fremmede. India og Japan har imidlertid fordeler i og med at de er blant verdens største økonomier. Det er imidlertid på den annen side langt vanskeligere for små land og små språk å vekke interesse. Dette kan få konsekvenser hva gjelder holdningene til landene utenfor deres grenser. Det man hører om dem er negative eller spektakulære nyheter som er spennende nok til at noen gidder lese dem. Man får da en grunn kunnskap basert på fordommer og sensasjonspreg. Mangel på kunnskap og interesse for et land kan muligens også ha økonomiske følger for landet. Skal en tiltrekke investering og turister må man markedsføre seg. I tillegg til et par turistvideoer er det fint å ha en kjent kunstner, en kjent film eller noe som vekker interessen til å begynne med. Dette er også et argument for at satsing på kultur er nyttig. Kultur sprer forståelse og skaper interesse. Kunnskap om land og kulturer kan også føre til at folk ønsker å reise dit, noe som gjør at folk får enda mer kunnskap. Denne sprer de kanskje videre, og andre vil også få økt interesse. Jeg mener at det bør være mer språkundervisning og at språk bør satses mer på.

Forsideillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media

Mesteparten av handlingen i min kommende roman, "Gintaras", foregår i Litauen. Noe av mitt håp er at flere skal fatte interesse for Litauen, men kanskje også for regionen totalt sett, altså for Baltikum, Sentral-Europa og Øst-Europa. I tillegg til problemstillingen i romanen har jeg flettet inn litt historie, en del skildringer og lignende som jeg håper vil trigge folks interesse. Romanen kommer snart og kan kjøpes fra forlaget, Publica.

Gintaras og naturen

Forsideillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media

Jeg har blitt spurt om romanen er selvbiografisk. Det er den ikke, selv om jeg nok ikke ville skrevet denne boken uten visse erfaringer og kunnskaper jeg har ervervet meg. At hovedpersonen har karaktertrekk som også kan kjennetegne meg er også et faktum. Likevel er han ikke meg. Det er en del ulikheter også. Samtidig ville jeg nok ikke likt å skrive noe jeg ikke selv kunne bli emosjonelt berørt av og sterkt kunne relatere til. Boken er ingen akademisk avhandling. Det er mange følelser (og kanskje instinkter) med i historien. Jeg er ikke tastaturet som brukes for å få frem bokstaver, men jeg er den som skriver, så det er klart jeg har følt på mye av det jeg skildrer selv. Av og til er det å skrive som en rus og trangen til å skrive er som en utrolig sterk drift. Dette er klart inspirasjon. Inspirasjonen vil ha ting ut, vil at jeg skal gjøre noe, lage noe, skrive noe. Men det er jo nettopp dét; jeg får noe ut. Dette noe er klart et produkt som er satt sammen av deler av de komponentene jeg selv er satt sammen av, som kunnskap, erfaring, instinkter og følelser. 

Handlingen i boken utspiller seg jo i moderne tid og foregår mest i urbane settinger. Samtidig er naturen nærmest et symbol på noe trygt. Dette er noe jeg ser igjen i egen tenkning. Gintaras tenker på et tidspunkt på hvordan det ville vært å gå i skogen hver helg. Plukke sopp om høsten. Etter et mareritt forsøker han å tenke på noe hyggelig i stedet. Han ser for seg hvordan det "vil være å ligge på toppen av et fjell, [...] i unnselig fjellvegetasjon og på varme steiner. Det må være sol så klart, og kanskje trenger han ikke være alene. Fugler skal fly over ham, og det kan gjerne være en stor og myk hund der."

Jeg har selv hyggelige minner fra fisketurer (selv om jeg er usikker på hvor moralsk riktig jeg mener enkelte typer fiske er), og det er også en fisketur-episode i boken. Et lite utdrag fra den følger her: 

“Det napper,” sier bestefaren. Og sannelig, duppen er under overflaten. Gintaras rykker til og sveiver inn. Ikke store greiene, antagelig, men om de er heldige kan det bli to middager av dette, om de bare får en til etterpå, så. Fiskestangen bøyer seg mot vannet. Det glitrer svakt i snøret mens det dras inn. Også bestefaren følger med nå. Gintaras hører ikke lenger fuglekvitteret. Han tar et skritt nærmere vannet. Står helt ytterst på bryggekanten. Lener seg tilbake på bakerste fot, vekten er på den. Ser hvordan vannoverflaten brytes av fisken som kjemper mot. Vannet samler seg i klumper, for så å falle ned i en stille flate igjen, etter fisken som nærmer seg land. Han kan se den under overflaten nå. Det svake kveldslyset gjenspeiler seg i det lyse skinnet til fisken. Sporen slår fra side til side, og fisken bøyer seg nærmest i en u. Gintaras kjenner vekten av den bakerste foten mot bryggen, trår bakover med den andre, og kaster snøret bak over skulderen. Fisken ligger på land. 


Boken "Gintaras" vil kunne kjøpes fra forlaget Publica. 

Om forsiden på "Gintaras"

I forrige innlegg skrev jeg at jeg tenkte å skrive om forsiden på boken i neste blogg-innlegg. I dette innlegget gjør jeg nettopp det. 

Forsidebildet er illustrert av en god venn av meg, Sindre Punsvik. Jeg hadde ganske klare tanker om hvordan drømmebildet skulle være, og Sindre klarer godt å tegne i den stilen jeg så for meg. Omslagsdesignet er av CF media. Jeg er meget fornøyd med resultatet. 

Boken omhandler flere tema. Jeg nevner ofte homofobi, innvandring og religion som tema for boken, men kan også nevne usikkerhet og ting som går mer på det psykiske. Da jeg fikk inspirasjonen til boken i 2009 så jeg først for meg en veldig mørk sak. Da jeg i begynnelsen av 2011 tok fatt på nytt var jeg opptatt av at det ikke skulle bli fullt så dystert. Jeg ville derfor ha en illustrasjon som kommuniserte kontraster, slik det også er i selve historien. 

Byen på bildet er basert på Vilnius, hovedstaden i Litauen, men det er ingen nøyaktig gjengivelse eller presentasjon av byen som sådan. Bygningene på forsiden er basert på bygninger som finnes i byen, men disse står ikke slik i forhold til hverandre som i illustrasjonen. Slottet (som egentlig ligger på en øy) i Trakai er også med, selv om Trakai ligger et stykke fra Vilnius. På bildet er også kirker, skyskrapere og sovjetblokker illustrert. 

Illustrasjonen viser bygninger som kan assosieres med forskjellige historiske tider. Slottet i Trakai stammer fra middelalderen (selv om det senere er rekonstruert). Gamlebyen i Vilnius har også mye flott arkitektur og er spesielt dominert av barokk. Blokkene i utkanten er fra sovjet-perioden og skyskraperne fra tiden etter at litauisk selvstendighet ble gjenetablert i 1990/91 (Litauen erklærte seg selvstendig fra Sovjetunionen 11. mars 1990, men ble ikke anerkjent av noe land før året etter. Island var først til å anerkjenne selvstendigheten). 

Gamlebyen i Vilnius er fargerik og har arkitektur med masse detaljer, men utenfor denne kan man finne "sovjetblokker" i store antall. Mange av dem er helt like, grå, kompakte, solide og kjedelige. Det man kan kalle bomaskiner. Slik det bor masser av mennesker bak disse grå veggene var det mye som var skjult under Sovjetunionens trykkende okkupasjon. Høye, grå blokker kaster lange, mørke skygger. Det er fortsatt lite respekt for forskjeller i landet, noe man merker i holdningene til homofile og andre minoriteter. Etter selvstendigheten har det også kommet en del skyskrapere og glassbygninger, men blokkene fra Sovjet-tiden vil nok bli stående lenge. 

Boken "Gintaras" kan bestilles fra forlaget Publicas nettsider, men kommer først om noen uker.

Romanen "Gintaras" kommer snart!

Snart kommer debutromanen min ut. Jeg gleder meg veldig, og vet at flere andre også gjør det. 

Handlingen kretser rundt høyaktuelle tema som blant annet homofobi, innvandring og religion. 

I tiden frem mot utgivelsen tenker jeg her å komme med noen små, men interessante detaljer om boken, så følg med. 

Forsiden på boken. Forsideillustrasjon av
Sindre Punsvik. Omslagsdesign av
CF media.

Gintaras er snart ferdig med videregående. Det er bare måneder igjen. Han er interessert i Aidas fra parallellklassen, en annen gutt. I Litauen er dette uakseptabelt. Noen fra klassen hans ser de to guttene sammen på et utested. Etter det blir månedene som gjenstår en stor prøvelse. En lærerinne ser hvordan Gintaras blir behandlet av noen av klassekameratene og tar affære. Hun ringer moren hans. Hun forteller at Gintaras er syk, at han er homofil. Lyden av telefonrøret som legges på er et smell.

Gintaras tenker at han må flytte fra landet for å kunne føle seg trygg. Han gjør som mange andre. Han flytter vestover. I hans tilfelle til Norge. Romanen illustrerer at det ikke kun er økonomiske faktorer som driver utvandringen fra de øst-europeiske EU-landene.

Boken gis ut på forlaget Publica, og boken vil blant annet kunne bestilles fra deres nettsider.

I neste innlegg tenker jeg å fortelle om forsiden på boken. 

Litterære big bangs

Skal litteraturen være skildrende og eksistere for sin egen skyld, eller skal den sette i gang big bangs som får folk til å reflektere eller starte en diskusjon? Dette spørsmålet kan en ha lange og interessante diskusjoner om, men jeg er ikke i tvil om hva jeg foretrekker. Jeg foretrekker litterære big bangs som gir meg aha-opplevelser og får meg til å reflektere. En skjønnlitterær fortelling kan ofte lettere få en til å åpne seg for en alternativ posisjon eller tenkemåte. Det er lettere å møte en fortelling med åpent sinn enn en argumenterende artikkel til støtte for et bestemt politisk eller religiøst syn.

Etter forrige blogg-innlegg, "Om å skrive", fikk jeg et godt forslag om å skrive et blogg-innlegg over bøker som har fungert som "eye-openers" for meg. Jeg har lest utrolig mange bøker i årenes løp og jeg kan ikke dekke alle som har gjort inntrykk. Det er også en stund siden jeg har lest bøkene jeg her vil omtale og innlegget kan da bli noe upresist. Dersom bøkene høres interessante ut vil jeg anbefale leseren å sjekke dem ut selv. Jeg vil her fokusere på tre bøker med veldig forskjellige budskap. Jeg vil snakke om "Hva må gjøres?" (jeg leste denne på engelsk med tittelen "What is to be Done?") av Nikolai Tsjernysjevskij, "De som beveger verden" av Ayn Rand og "Oppstandelse" av Lev Tolstoj. Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om noen av bøkene som preget meg mest i 2010, "Boksider fra venstre til høyre - 2010".

Gammel, russisk forside til Tsjernysjevskijs
roman, "Hva må gjøres?". Bildet er hentet
fra Wikimedia Commons og viser ikke
forsiden til den versjonen jeg har lest.

Nikolai Tsjernysjevskij ble født i 1828 i Saratov i Russland og ble blant annet litteraturkritiker, forfatter, filosof og sosialist, selv om tankene man finner i verket "Hva må gjøres?" er av et mer demokratisk slag enn det den senere Sovjetunionen ble preget av. Lenin ble svært begeistret og preget av boken og kom selv med en bok, dog ikke skjønnlitterær, med samme tittel. Også Lev Tolstoj kom med en bok med denne tittelen. Tsjernysjevskijs bok regnes av flere som av relativt lav litterær kvalitet. Dette kan muligens komme av at budskapet i boken kanskje er viktigere og mer betont enn handlingen og skildringene. Personlig liker jeg denne korrelasjonen og blandingen. Forfatteren henvender seg også direkte til leseren til tider, noe jeg synes er en spennende teknikk. Hovedpersonen, Vera Pavlovna, lever i et undertrykkende hjem og har en svært dominerende mor. Hun møter den intellektuelle Lopukhov som gifter seg med henne og dermed får henne bort fra hjemmet og et ekteskap med en annen hun ikke er interessert i. Etterhvert tar hun initiativ til å starte en sybedrift. Denne organiseres på spesielt vis da alle syerskene eier bedriften sammen. Vera Pavlovna leser for syerskene mens de jobber og trekker etterhvert inn andre "lærere", noe som høyner syerskenes kunnskap. Bedriften utvider seg stadig og vokser seg større. Den tar på seg flere og flere oppgaver og kan sies å være en distributør av velferd for sine arbeidere. Å organisere en bedrift der arbeiderne selv eier bedriften har vært prøvd som modell tidvis i det virkelige liv og er ikke en håpløs affære. En kan tenke seg flere nyttige sider ved dette. At arbeiderne eier en bedrift gjør at bedriften kan underlegges demokratisk kontroll av arbeiderne som er med. Arbeiderne vil så kunne stemme over en eventuell utvidelse av bedriftens "mandat" noe som kan munne ut i at bedriften for eksempel kan trekke inn forelesere til å undervise eller tilby aktiviteter til arbeiderne som det vil være mer lønnsomt å gjøre i plenum enn enkeltvis. Samtidig møter vi her samme dilemma som vi gjør innenfor andre demokratiske institusjoner eller organisasjoner, nemlig at den enkelte kan bli overkjørt og fellesskapet ofte vedtar ting som går mot hans eller hennes interesse.

Tilbake til Tsjernysjevskijs bok; boken taler også for kvinners rettigheter, men problematiserer også ekteskapet som institusjon. Vera forelsker seg i Lopukhovs kamerat, Kirsanov, men fordi hun er bundet av konvensjonene og redd for å støte Lopukhov gir hun ikke etter for begjæret og forelskelsen. Lopukhov forstår situasjonen og gir inntrykk av å mene at det er greit at Vera gir etter for impulsene og at dette kanskje vil være riktig. Vera gjør ikke dette likevel og Lopukhov forlater historien for å gi rom for det nye forholdet. Dette er en gripende del av romanen og gir den en ekstra dimensjon. Romanen er noe spesielt skrevet og ville kanskje litterært sett passet bedre inn i vår tid enn den gjorde før, selv om budskapet og temaet passer best til Tsjernysjevskijs samtid. Grunnen til at jeg trekker frem denne boken er at den fikk meg til å tenke over dens egne tema, men også over hva som liksom er galt med boken litterært sett. Romanen har også vært viktig for å forstå mye av det jeg studerer på universitetet, blant annet fag som har med Øst- og Sentral-Europa å gjøre, og derfor også kommunismen (som jeg tar sterk avstand fra).

En annen roman jeg vil nevne som har satt i gang tankevirksomheten hos mange er "De som beveger verden" av Ayn Rand. Boken er kanskje mer kjent under originaltittelen "Atlas Shrugged". Ayn Rand ble født i Sankt Petersburg i 1905. Hun og familien ble motarbeidet av bolsjevikene og hun kom seg til USA i 1925. Hun er kjent for sin objektivistiske filosofi som fremhever individets rettigheter, rasjonell egoisme og laissez-faire-kapitalisme som goder. Hun var også sterkt imot religion. Romanen "Atlas Shrugged" har inspirert mange politisk interesserte og flere politikere på høyresiden har blitt sterkt preget av denne romanen eller andre deler av Rands forfatterskap og ideer. Romanen er godt skrevet og får meg til å tenke; "slik kan det også sees". Blandingen av fiksjon og filosofi som vi ser det i "Atlas Shrugged" er typisk for russisk litteratur, og jeg mener å se klare tegn på at Rand er sterkt preget av den russiske litterære tradisjonen. Som i Tsjernysjevskijs roman får vi eksempler på eksemplarisk adferd (subjektivt sett) gjennom hovedpersoner i boken. Mens "Hva må gjøres?" bærer bittesmå preg av politisk science fiction går "Atlas Shrugged" enda lenger i dette. Kanskje kan Rand ha vært inspirert av en annen interessant russisk forfatter, Jevgenij Zamjatin, som skrev boken "Vi" (denne har jeg lest på engelsk under navnet "We") som ble utgitt i 1924. Boken viser en totalitær, kommunistisk dystopi hvor folk har nummer i stedet for navn. Det er en spennende science fiction-roman som jeg også anbefaler. Denne romanen gjorde kanskje mindre inntrykk på meg enn den kunne gjort etter at jeg allerede hadde lest George Orwells "1984". Aynd Rands "Anthem" som først kom ut i 1938 er enda mer i denne sjangeren enn "Atlas Shrugged", riktignok.

"Atlas Shrugged" viser først og fremst hvordan "enerne", entreprenører og innovative mennesker driver utviklingen og vel... nettopp beveger verden. Som i Tsjernysjevskijs roman er også her den kanskje viktigste hovedpersonen, Dagny Tagart, kvinne. Sammenligninger mellom forfatterne Nikolai Tsjernysjevskij og Ayn Rand blir interessant når vi ser på det kjente sitatet av John Galt i "Atlas Shrugged" for deretter å se på et sitat av Tsjernysjevskij, som på en politisk akse normalt vil plasseres motstående Rand. John Galt sier i "Atlas Shrugged"; "I swear by my Life and and my love of it that I will never live for the sake of another man, nor ask another man to live for mine". Så til sitat fra Tsjernysjevskij; "What filth, what pure filth - "possession". Who dares possess another person?".

Tsjernysjevskij lar før selve romanen begynne følgende utsagn komme gjennom en sang fra Vera: "Our own happiness is impossible without the happiness of others", dette ifølge bloggposten Nikolai Chernyshevsky - "What is to be Done?" av 6. desember 2009 på bloggen "A Voice of Reason". Jeg mener at det i det lange løp gjerne vil være liten forskjell mellom hva som er godt for én og hva som er godt for en annen da alt henger sammen karmisk gjennom årsaker og virkninger, handlinger og reaksjoner. Jeg har selvfølgelig blitt sterkt preget av buddhistisk litteratur også, som jeg har skrevet en del om tidligere og ikke går så altfor mye inn på her, selv om jeg gjerne vil sitere Dhammapada vers 67 og 68: "Den gjerningen er ille gjort som etterpå du angrer, når du må høste fruktene med tårer på ditt ansikt. Men dét er godt og riktig gjort som ei du trenger angre, når du kan høste fruktene tilfreds og glad til sinns."

Foto av Tolstoj fra 1906
hentet fra Wikimedia Commons

En annen bok som har satt i gang et mentalt big bang er Lev Tolstojs "Oppstandelse", en bok jeg forøvrig har skrevet litt om før.  Boken kom først ut i 1899. Boken skildrer en religiøs eller spirituell oppvåkning, men er samtidig et angrep på det samtidige russiske rettsvesen og sider ved kirken. Lev Tolstoj var sterkt preget av buddhismen og ble på sine eldre dager veldig religiøs (dog med kristen innpakning). For dem som ikke kjenner til Lev Tolstoj kan jeg si at han er en av verdens aller mest kjente forfattere, men at han også gjerne regnes som filosof. De mest kjente bøkene hans er "Krig og fred" og "Anna Karenina" og regnes ofte som literært overlegne "Oppstandelse", kanskje nettopp fordi "Oppstandelse" kan virke moraliserende, noe mange ikke liker.  Boken handler om Nekljudov, en velstående mann som i sine unge år hadde en affære med en stuepike hvor han ikke tedde seg særlig bra. Stuepiken ble sparket fra sin stilling og endte opp som prostituert. Hun blir siktet for drap og sendt til Sibir. Nekljudov følger med og forandringen hans begynner både før reisen til Sibir og under denne. Boken fikk meg til å bli overbevist blant annet om at straff rent moralsk sett er galt. Hvordan man da i praksis skal sørge for å avskrekke folk fra å bryte lover er et intellektuelt problem. Mest av alt akselererte denne boken min interesse for buddhismen og fikk meg til å tenke at jeg måtte forandre livet mitt merkbart. Antagelig er dette den skjønnlitterære boken som har vært aller viktigst for meg.

Her er et fint sitat fra boken: 

"Human beings are like rivers: the water is one and the same in all of them but every river is narrow in some places; flows swifter in others..."

Jeg kunne her nevnt også andre bøker. Jeg kunne gått i detalj på mer buddhistisk litteratur. Jeg hadde også lyst til å diskutere Indra Sinhas fantastiske roman "Dyrets folk". Jeg kunne nevnt flere bøker av Tolstoj. Jeg kunne nevnt bøker av Imre Kertész for eksempel. Imre Kertész har jeg skrevet om før i blogginnleggene "Litterært lørdagsinnlegg" og "Er vi skjebnen?" fra i fjor. 

Jeg har forsøkt å bruke norsk transkripsjon av russiske navn. Det burde ikke være altfor vanskelig å finne de engelske eller russiske for dere som eventuelt skulle være interesserte i å finne utgaver på disse språkene. 
_____________________
Kilder:
Bøkene som nevnes, så klart. 
Dhammapada-sitatet er fra den norske utgaven hos Gyldendal Klassiker 2002, oversatt av Kåre A. Lie
http://en.wikipedia.org/wiki/Resurrection_(novel)
http://www.librarything.com/work/113859
http://en.wikipedia.org/wiki/Ayn_Rand
http://en.wikipedia.org/wiki/Anthem_(novella)
http://en.wikipedia.org/wiki/We_(novel)
http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Tolstoy_1906.jpeg?uselang=nb
http://www.paperstarter.com/resurrection.htm
http://carolynjean-avoiceofreason.blogspot.com/2009/12/nikolai-chernyshevsky-what-is-to-be.html

Om å skrive

Bilde jeg har tatt i Budapest desember 2010

Senere i år kommer min første roman, som kretser rundt temaer som homofobi, religion og innvandring. Dette er med andre ord en høyaktuell bok på flere måter, noe blant annet mine to forrige blogg-innlegg i år illustrerer, se "Bør religion være et fag i skolen?" og "Dehumaniseringen".

Jeg har siden jeg var liten gutt likt å skrive og drømt om å bli forfatter. Jeg har også en stor tro på litteraturens og kunstens påvirkningskraft i samfunnet, noe som kanskje kommer av at jeg har lest mye øst-europeisk litteratur. Der har skjønnlitteraturen nærmest fungert som debatt-arena i perioder med mye sensur.

I årenes løp har jeg skrevet en del om selve det å skrive. I min upubliserte novelle sist redigert i 2007, "Stanislaw" skriver jeg: "Med ønske om ikke å søle blekk på sine egne, bleke lår, skyver han blekkhuset og fjærpennen til side. Den ene hånden, den høyre, har utallige blekkflekker. Taust registrerer han at trebordet på enkelte steder helt har gitt opp trefargen.  En tynn bok med liten skrift, viser stolt frem sine fuktskader."


Ideen til boken som kommer ut senere i år fikk jeg allerede i mars 2009 da jeg bodde i Litauen. I blogg-innlegget med den enkle tittelen "Bok" av 27. mars 2009 skriver jeg ekstatisk at "jeg har kanskje aldri før vært så inspirert. Jeg har skrevet intensivt i noen timer nå. Jeg skal skrive videre. Jeg håper jeg får gjort noe skikkelig ut av dette. Jeg er utrolig inspirert. Dette kan bli noe.". Jeg ble imidlertid ikke fornøyd med stilen i det utkastet og begynte senere helt på nytt med hovedsakelig samme idé men noe annen form. 


I innlegget "Poetica" av 9. februar 2011 skriver jeg: "Det er tomhet i hodet mitt og tørke med fuktig overlag bak øyelokkene mine etter å ha vært dypt inne i en bølge av ekstrem kreativitet de siste ukene. Kreativiteten, ideen, historien som må frem, linjene i en fortelling og symbolene i helheten, hva sier man - et skrikende barn som må føs."


Jeg skrev i "Fristelsen og skrivingen", mens jeg var i Estland i fjor, at "Som vi skjønner tjener kommunikasjon til - for en stakket stund - å binde folk sammen. Likevel varierer kvaliteten, som vi vet. Det vi sier, det vi skriver, det vi kommuniserer fører til endringer. Som regel er de små, men de kan også være store. Personlig liker jeg best de bøkene som har ført til store endringer i hvordan jeg har tenkt, i og med at de har tjent som eye-openers. Det vi alle vil er å ha et så godt liv som mulig, og det går ofte hånd i hånd med å ønske det samme for andre."


Blir glad for interessen som er for skrivingen min, og om du er interessert i å høre mer om boken som kommer ut senere i år, har noen spørsmål eller ønsker å forhåndsbestille, kan du ta kontakt på e-post-adresse kolja1988@gmail.com

Dehumaniseringen

Berlinmuren - bilde hentet fra Wikimedia Commons

Hvis vi skuet ned på jorden fra verdensrommet, ville vi ikke sett demarkasjonslinjer eller landegrenser. Vi ville bare sett én liten planet, bare én. Når vi trekker en linje i sanden, får vi øyeblikkelig en følelse av "oss" og "dem". - Dalai Lama, sitat hentet fra boken "Et åpent hjerte". 

Til venstre ser du Berlinmuren, selve symbolet på delingen av Europa i en såkalt fri og en ufri del. Den ufri delen var ufri på flere måter, ikke bare hadde den et undertrykkende system, folket der hadde stort sett ikke valgt det selv en gang. Flere av landene hvor det var langt mindre oppslutning om kommunismen enn i flere vest-europeiske land ble kommunistiske etter andre verdenskrig. Dette skyldtes i hovedsak tikktakkeri fra kommunistenes side og berodde ikke på noe bredt mandat fra folket. Statene i den ufrie delen av Europa fikk ikke Marshallhjelp etter andre verdenskrig, og hadde dårlige vilkår for å bygge seg opp. Det kommunistiske systemet fungerte ikke, verken i det fra begynnelsen av primært agrare Romania eller det industrialiserte Tsjekkoslovakia. De kommunistiske statene var særs lukkede også seg i mellom. Comecon, den økonomiske samarbeidsorganisasjonen for den kommunistiske blokken, kunne aldri fungere slik EU gjorde, da statene var kjernene i økonomien. En kan alltids sette hermetikkbokser ved siden av hverandre på en hylle uten at det får så mye effekt. 

Gruppeinndeling, merketildeling og adskillelse er tilbakevendende trekk i menneskehetens historie. Flere av de politiske kampene som har vært utkjempet de siste hundre årene har vært kamper mot dehumanisering, eller umenneskeliggjøring. Jeg forstår dehumanisering som at en henger seg fast i trekk, innbilte eller reelle, ved en definert gruppe (som ikke nødvendigvis har definert seg selv) som en anser å gjøre medlemmene mindre verdifulle enn seg selv. Dette kan være en billig måte å gi seg selv innbilt verdighet på. Flere vet de gjør gale ting og det er fristende å peke på en annen og puste ut mens en sier: "jeg er ihvertfall ikke sånn". Det enkleste er da selvfølgelig å henge seg opp i trekk en vet en ikke har eller kommer til å få, som hudfarge, kjønn, innbilt etnisitet, seksuell legning eller livssyn. Et annet alternativ er å smykke seg med synlig adferd som en ser på som bedre enn andres. 

Flere store politiske ideologier tillater overgrep overfor andre innbilte eller reelle grupper. Marxismen tillater revolusjon mot borgerskapet. Nasjonalismen tillater undertrykking av andre nasjoner for å berike sin egen. Sistnevnte er det nokså lite refleksjon rundt. 

Det er for eksempel noe merkverdig når noen på venstresiden argumenterer mot EØS-avtalen med at den koster, da med tanke på at mye av denne prisen går til sosial og økonomisk utjevning i EU-landene. I følge artikkelen Norges økonomiske bidrag til EØS-samarbeidet på www.eu-norge.org er denne prisen på om lag 2,8 milliarder kroner årlig, noe som blir, om jeg har regnet riktig, cirka 0,2 prosent av det foreslåtte statsbudsjettet for 2012 som ifølge artikkelen Mer enn én tredjedel av statsbudsjettet går til trygd som kom på TV2s nettsider 6. oktober 2011 lå på hele 1006 milliarder kroner. Problemet sett med moralske øyne, det være seg fra de fleste store religioners perspektiv, eller kanskje til og med med et sosialistisk perspektiv, er at akkurat dette nei-argumentet er grådig og usolidarisk. Det illustrerer veldig godt hvordan selv "mild" nasjonalisme blinder og er i sitt vesen anti-humanistisk. Målt i BNP per capita (PPP) hadde Norge i følge CIAs The World Factbook $54,600 i 2010 mens Latvia hadde $14,700 og Romania bare hadde $11,600. Flere vil til tross for at EU er Norges viktigste handelspartner og at norsk næringsliv kan tjene på å ha åpen tilgang til området og da også det østlige som åpnet seg, omtale det som "snillistisk" å betale den lille "kontingenten". Det må legges til at dette uttrykket ikke er noe jeg har hørt fra venstresiden, men at jeg nå tenker mer på en annen gruppe debattanter. 

Bistandsmål på rundt én prosent av budsjettet er det også motstand mot blant enkelte. De fleste anerkjenner stort sett at noe penger skal redistribueres i Norge, men mange synes å mene det ikke skal deles med ikke-nordmenn, de er jo ikke nordmenn. En annen sak, som blir mye alvorligere, er at det kan se ut som om flere synes det er greit å føre handelspolitikk som går utover fattige deler av verden, så lenge det gjør Norge rikere. Nasjonstroen eller den nasjonale identitet har da i de tilfellene gjort at det anses som legitimt at andre nordmenn får av ressursene en skaper, men ikke mennesker utenfor de historisk konstruerte landegrensene. Siden jeg ser spor av denne troen og tankemåten langs hele det politiske spekteret i norsk politikk, burde enkelte gå i seg selv. Det er mye som strider mot dette tankesettet både i sosialistisk, kommunistisk, grønn og liberalistisk ideologi. 

Antihumanistisk tankesett har vi også sett i hatkriminelle handlinger utført i Norge nylig. Natt til søndag 11. desember i fjor ble Jessica Kiil angrepet utenfor Grand Hotel av et par. Hun ble slått bevisstløs og det siste hun husker er ifølge NRK at kvinnen ropte til mannen "Ta henne, drep henne, slå henne" før han virkelig slo henne - i magen. I Trondheim på selveste nyttårsnatten ble Stian Fikseaunet og en kompis slått til blods fordi de var homofile. Bak disse voldshandlingene ligger det nettopp en dehumanisering av henholdsvis mennesker med annen hudfarge og homofile. Fordi ofrene havnet i de kategoriene kunne de utsettes for det de ble utsatt for. 

Hvordan er det så når noen som i utgangspunktet er utenfor et fellesskap, for eksempel nasjonen, skal komme inn i den? En del av motstanden mot innvandring skyldes kanskje nettopp at det kan være vanskelig for mennesker som allerede ser på sin nasjon som av større verdi enn andre, å ta nye inn i denne. Hvorfor? Fordi det er vanskelig å finne kriterier som alle er enige i på hva som konstituerer nasjonen, nettopp fordi den er en idé, og det er ulike syn på hva som er den viktigste komponenten. For å øke aksepten for andre mennesker trenger man en ideologi hvor alle har plass, med det alle verdens beboere. Folk bør gå på sin egen mentale sandstrand og begynne å viske bort de linjene de har tegnet opp selv om det kan virke vanskelig. Vi må også sørge for at vi har bedre kjennskap til hverandre. 

Sann åndelighet bør bygge på en forståelse av verden som fellesskap og våre plasser som individer i den, og hvordan handlingene våre og tankene vi har får konsekvenser for oss selv og andre. 

_______________________________________________

I min roman som kommer ut senere i år er blant annet homofobi et tema og vi ser hvordan diskriminering av homofile er med på å trigge "arbeidsutvandring" fra øst-europeiske land. Hvordan er det å gå fra først å være Den andre som homofil, for så å bli Den andre som arbeidsinnvandrer i Norge? Dersom du er interessert i romanen min kan du forhåndsbestille eller få mer informasjon ved å sende mail til meg på kolja1988@gmail.com

Bør religion være et fag i skolen?

Espen Andersen har skrevet en kronikk som kom på trykk hos Aftenposten 8. januar. Kronikken bærer tittelen "Religion bør bli historie" og har skapt en del debatt. Innlegget er ikke like mye et ateistisk kunststykke i å skrive med mange ord at "religion er teit" som tittelen kan få en til å mistenke. Innlegget tar nemlig til orde for at religion ikke bør være eget fag, men heller bør kuttes opp i biter som kan kastes til samfunnsfaget og historiefaget.

Innlegget gir inntrykk av at religion stort sett er eventyr eller overtro som står i kontrast til en opplyst vitenskap. Når en lærer om vitenskapelig metode skal en ikke holde på lenge før en finner ut at vitenskapen som alt annet er i forandring (vissheten om forgjengeligheten er noe av grunnkunnskapen i buddhismen, blant annet).

Vi har Kuhns paradigmeskifter for eksempel, der utviklingen går i paradigmer, der det til enhver tid er et rådende syn, som så byttes ut med et annet paradigme. Disse paradigmene kan også forstås som lite annet enn tvangstrøyer, som monstre som styrer hvordan du skal skrive, hva du skal tenke og hvordan du skal angripe et problem. Nå om dagen skal vi ikke være gudfryktige, men vi skal holde oss til de vitenskapelige normene. I historiefaget for eksempel er et av budene på en imaginær steintavle at du ikke skal bruke såkalt historisk presens. Det er altså å skrive om ting i fortiden i grammatisk nåtid. Det er uvitenskapelig og må ikke bedrives.

Religionsfaget i dag, ihvertfall slik det fungerer i videregående skole i "Religion og etikk", er et av de bedre fagene. Dette nettopp fordi det er et mangfold av tenkemåter og problemstillinger som kan hjelpe en til å bli kritisk og tenke selv. En blir presentert for ulike religioner og livssyn, riktignok noe grunt, og noen vil kanskje til og med kjøre sammenligninger på hva forskjellige livssyn vil mene om en bestemt etisk problemstilling. Jeg mener også det er viktig å ha kjennskap til de største religionene for å forstå religiøse menneskers bakgrunn for eksempel i en debatt. Religionene har også vært viktige pådrivere nettopp for historisk forandring og utvikling (eventuelt stagnasjon, men også det er viktig å forstå).

Espen Andersen skriver om religionsfaget: "Etikk- og moraldelen hører naturlig hjemme i samfunnsfagene: Hvordan man skal oppføre seg og hvilke verdier bør man ha for å fungere innenfor og bidra til et liberalt demokrati?" Jeg mener det er lite i denne holdningen som kan bidra til kulturell selvkritikk eller systemkritikk. Jeg leser dette som at man skal tro og mene noe bestemt for at systemet skal fungere. Jeg mener at etikke er noe langt mer enn dette. Vi har jo ikke bare et system å forholde oss til, men gjerne en venner, familie og naboer også. Videre går dette glipp av noe av det viktigste en kan lære: Hvordan skal vi leve for å bli lykkelige?

Innenfor et buddhistisk syn er det klart at alle mennesker først og fremst ønsker å være lykkelige. Dette mener jeg er viktig å reflektere over. Ethvert levende vesen bør ha som mål å bli lykkelig og at andre skal være lykkelige. Det hadde vært fint om veien til dette gikk gjennom å fungere innenfor et liberalt demokrati, men for meg er det noe som skurrer. Jeg har få problemer med det liberale demokratiet, men jeg kan ikke se at det er så vanskelig å lære å leve innenfor dette, og så viktig at vi ikke kan få en meny over innfallsvinkler til hvordan vi skal leve og hvordan vi skal se verden og virkeligheten. En annen sak er også at det tidligere nevnte liberale demokratiet nettopp fungerer best om det er meningsforskjeller og forskjellige synspunkter ute og går. Da må vi ha en skole som viser elevene at det er mulig å tenke selv og å velge noe annet enn et sekulært, politisert virkelighetssyn.

Religionskunnskap er dessuten uhyre viktig for å forstå den verden vi lever i. Selv om Norge er rimelig sekularisert ser vi at andre deler av verden opplever nærmest en resakralisering. Land som Russland, Litauen og Polen er preget av å bli mer religiøse snarere enn det motsatte. Vi ser at religion er et stort tema i dagens debatter, da spesielt islam. Likevel vil jeg kritisere noen av endringene som har skjedd med religionsfaget i videregående skole, med at det ikke er obligatorisk å kjenne til alle de store religionene. Det burde det være.

Det er viktig å ha kunnskap slik at ikke debattene blir redusert til en prosess der noen står anklaget for frafall fra Vitenskapen og Ateismen - at vi har en arrogant skare med ordentlige, sekulære og opplyste nordmenn som i Vitenskapens tjeneste peker på religiøse mennesker som roten til ondene i verden.

Jeg mener vi må ha mer og ikke mindre religion og livssyn i skolen. Skolen må legge opp til at elevene i større grad skal lære å leve og tenke selv. Jeg tror elevene gjør dette best med å ha kjennskap til ulike måter å se verden på og ulike måter å leve på. Denne kjennskapen får de mer av i religionsfaget enn i andre fag.