mandag 1. desember 2008

Fra slutten av måned seks til begynnelsen av nummer tolv







Omsider er det desember. Jeg sitter fortsatt her i Vilnius, men om 18 dager er jeg hjemme i gamlelandet. Jeg er sjokkert.

Nå - jeg overdriver. Men det må man jo, om man skal skrive litt mer enn ordinært.

Jeg er snart tyve. Jeg vet ikke om jeg føler meg eldre eller yngre. På en måte føler jeg meg som en gammel mann. Tross alt har jeg levd i et superbra forhold i over to år, jeg har reist masse, og nå har jeg også opplevd å bo i et nytt land. Det er også snart fire år siden jeg flyttet hjemmefra for første gang. Jeg har bodd seks-syv forskjellige steder ikke med foreldre - og bare dette året har jeg vært i syv forskjellige land, om man inkluderer Norge.

På den annen side føler jeg meg yngre og barnsligere enn før. Bare å tenke over dette i det hele tatt er jo ikke direkte et tegn på modenhet. Jeg tror det er et slags selvforsvar. Det er greit å være liten og forsvarsløs - det er så mye lettere å unnskylde ens dumme handlinger på det viset.

Dette høres ut som en nyttårsgjennomgang, og på sett og vis er det det. Det er første desember, men jeg har ikke for vane å skrive så ofte her i bloggen, så det er greit å gjøre det når jeg først har lyst.

Jeg tror at når alt som har skjedd i det siste først er bearbeid kan jeg vokse voldsomt på det, men akkurat nå er jeg vel i en slags dvale. Jeg er et dyr.

Den første halvdelen av 2008 var veldig fin. I hvert fall frem til midten av juni. Tror toppunktet var da jeg fikk seks på den siste eksamenen - i historie, og fikk høre jeg var den beste eleven på 20 år som hadde vært oppe til historieeksamen. Siden da har det vel egentlig bare gått nedover, eller i ekstreme bølger. Fra å bo med verdens beste kjæreste, ha verdens beste venner, og til og med ha en bra leilighet og råbra karakterer på videregående, en fin russetid, fine ferieturer til Spania og Ukraina - gikk jeg altså over i del to av dette året: Litauendelen. Den har hatt sine positive øyeblikk, og jeg har vært heldig som har opplevd så mye. Tror jeg har opplevd langt mer enn folk flest på min alder. Av og til tar jeg meg imidlertid i å spørre om det ikke er skadelig, alt i alt. Det elendige forholdet HER som kun varte i to måneder eller to og en halv, og alt bråket med nok en fyr - anger, halvdepresjon og dårlig selvbilde etter kritikk mot utseendet og andre ting. På den annen side: Alle ekskursjonene til forskjellige litauiske byer og småsteder, som alle har vært veldig fine, morsomme dager med de få vennene jeg har her. Jeg har fått sett Warszawa og Berlin. Gjør det også ganske bra på studiene tror jeg. Vi får se hva resultatet blir. Spiser også ofte på restaurant. God mat. Billig. Fine turer langs elven...

Alt i alt er det både og, men jeg tror jeg vil si jeg hadde det bedre før. Nå går humøret i bølger, også rett og slett fordi jeg er i et annet land og savner alle der hjemme. Alt er nytt, og jeg føler meg uten sikkerhetsnett og grunn å stå på. Det merkes bare sterkere og sterkere, selv om jeg tross alt har venner her. Likevel er de ikke litauere.

Alle problemene jeg har hatt, som jeg ikke har lyst til å gå inn på her (fordi de er personlige, men også fordi det tar lang tid å skildre) fører også til at jeg av og til tenker særdeles nasjonalistisk, og av og til nesten nazistisk. Når man går i en klasse med kun folk fra forskjellige land, og det er èn person fra hvert land, og man ikke kommer godt overens med mange av dem, er det veldig lett for at man begynner å tenke negativt. Jeg sammenligner også byråkratiet i Litauen med det langt mer effektive Norge. Når det er sagt er ikke Litauen i seg selv det som plager meg mest, men faktisk i større grad historier om andre europeiske land, statistikk jeg leser og lignende. Politikken som føres i veldig mange europeiske land er sjokkerende. Fattigdomsprosent og arbeidsledighet i store land som Frankrike, Tyskland og Polen for eksempel. En annen ting som er spesielt vanskelig for meg å takle er overfladiskheten. Ikke bare i Litauen, men i resten av Europa generelt sett. Det kan for eksempel lett skildres med faktumet at for mange europeere er det utenkelig å gå ute i offentlighet med treningsklær. Min eks her var etnisk russer, og snakket masse dritt om Litauen og litauere. Selv brydde han seg kun om TV, og å se bra ut, og disset meg for kviser og sa jeg måtte bruke hudkremer og alt mulig rart. At folk behandler en slik, kan skape fæle holdninger hos enhver. Jeg har også flere negative erfaringer her, og føler at bortsett fra to venninner fra Italia og Colombia, er det særdeles vanskelig å finne noen jeg kan snakke godt med.

Det er også hardt å innrømme at det er så store forskjeller. Tidligere har jeg villet nekte for det. Men forskjellene mellom europeiske land er langt større enn jeg tidligere trodde. Videre er folk også så mye mer like enn man tror, også. Det som er skremmende er imidlertid at jeg føler virkelig at Norge er hjemmet mitt, selv om jeg er så sterkt imot nasjonalisme. Men også innvandrerne i Norge er mine landsmenn, så sånn sett er jeg ikke nasjonalist. Det er bare disse fæle, overfladiske kulturene, og menneskene som hater deg for en kvise eller joggesko - jeg bare ikke klarer å like. Jeg vet man bør prøve å være kulturrelativistisk og forståelsesfull, men dette har jeg også prøvd, men når jeg ikke fikk det samme tilbake var det vanskelig å fortsette med det. Jeg er redd for utviklingen jeg ser hos meg selv. Av og til tenker jeg: Jeg hater Europa, og Norge er ikke europeisk. Jeg føler også merkelig nok også et større fellesskap med asiater, afrikanere og sør-amerikanere. Og man ser jo hvem som er de kriminelle innvandrerne i Norge: Hovedsakelig europeere, og ingen andre. Også jeg som anser meg som EU-tilhenger. Alt i alt begynner jeg å bli skeptisk. Det er så mye rart. Syns også delvis at EØS er litt urettferdig. Nå som finanskrisen er her, og det er snakk om å kutte antallet flyktninger vi skal ta imot i Norge, mens EØS-landsborgerne fortsatt kan strømme inn...

Jeg har sett så mye rart, og merkelig nok er dette rare ikke til så stor grad representert av Litauen og litauere, men de andre europeerne her. Det eneste syke med Litauen er overfladiskheten, men det virker som om det er spredt stort sett over hele Europa, etter impulsene jeg får også fra de andre i klassen.

Alt i alt er det ganske ensomt. Jeg er jo ganske rar i utgangspunktet, men nå innser jeg jo også at deler av den rarheten kanskje kun kunne ha utviklet seg i Norge og kun der, så jeg passer faktisk bedre der. Jeg kunne ønske jeg kunne møte noen det virkelig gikk an å snakke med som kunne overbevise meg igjen om at alt er like bra.

Nå har de pyntet Vilnius til jul. Det er fint. Mye mer lys nå, og ser koseligere ut i sentrum. Det er nå jul over hele Europa, i det minste.

På lørdag var jeg og mine to venninner i Varėna, en liten by i sør-Litauen. Vi var der hovedsakelig for å gå tur i skogen, og vi kom oss inn i skogen uten problem. Vi så ingen andre der og det var så herlig stille sammenlinget med Vilnius hvor det alltid er noe lyd et eller annet sted (er kanskje også frustrert over overgangen fra å bo på et lite sted til å bo i en virkelig by). Det var en nydelig furuskog hvor det virkelig duftet fantastisk. Var vel i skogen i rundt to og en halv time. Ellers var det ikke så veldig mye å se i selve byen. Togstasjonen var rar, med bilder på veggene som jeg tror var hentet fra litauisk mytologi. Var ganske fin, men den var så og si folketom, og det var ekko der inne, så jeg følte meg uvel med å prate der.

Det var en del fargerike hus, som er typisk for Litauen og Øst-Europa. Her ser man rett som det er grønne hus, for eksempel. Det ser vi ikke stort til i Norge, og man burde virkelig oppdage andre farger enn bare rødt, hvit og beige der hjemme, for det går an å bruke litt mer fra fargeskalaen også. Her ser man litt av hvert, og det er veldig mange koselige små hus. Generelt sett er husene mindre, men de fleste bor vel i de typiske grå, sovjetblokkene, men det er noe forskjellig fra by til by. Noen byer og steder er ganske uten de stygge blokkene, som likevel kan være litt fascinerende. I Varėna var det imidlertid ganske mange. Er også en gamlere del; "Senoji Varėna", som ligger et stykke fra den byen vi var i. Har sett den fra bil, og der var det bare koselige små hus rundt en nydelig innsjø.

Spiste også på en fantastisk restaurant. Noe av den beste maten jeg har spist. Var stor og koselig, med tremøbler og gammeldags stil. Var også veldig billig.

Ellers hadde byen en fin stemning. Den var rolig, ikke så mye trafikk og folk i gatene. Jeg er dritlei av trengselen i hovedstaden. Det er så mye trafikk at det er utrolig, av og til. Mange andre ville si at Varėna var en død by. Men den var omtrent som Sortland, og det er det jeg trives med. Jeg vil ikke ha masse liv og folk sprettende glade og ropene ute i gatene. Det er ikke det jeg er vant til.

Jeg tror alt i alt jeg ville trivdes bedre i en av de mindre byene i Litauen.

Også Varėna var pyntet for jul.

Alt i alt må jeg nå si èn ting til Litauens ære: Det er utrolig mange fine steder her, både byer og natur, og litauiske byer er finere enn norske, generelt sett, men det er jo også noe subjektivt da. Men jeg tror kanskje ikke jeg er bymenneske, tross alt. Har ikke lyst til å bo i bygd heller, men det finnes da en mellomting!

I det minste kan jeg altså lære masse fra alt dette. Håper bare ikke jeg ender opp som en desillusjonert, sur og nasjonalistisk grinebiter.

1 kommentar:

Fredrik sa...

Interessant å lese - men en ting legger du visst aldri fra deg: "Jeg vet jeg må være kulturrelativistisk" <- dette er galt.

Klem.