Jeg sitter og lærer det innviklede kasussystemet på litauisk, med bøkene i den brede vinduskarmen. Hovedboken i litauisk språk slått opp, på siden med oversikt over kasusbøyning av adjektiv - av og til blir den også bladd i, fordi studenten trenger annen informasjon. Ordboken i litauisk-norsk ligger ved siden, bruker den ikke denne dagen. Det handler ikke om ord i dag, bare grammatikk. Skrivebok nummer X er snart i ferd med å bli utskrevet også, fylt med diagrammer, setninger og korte tekster i stilen; "om min familie", "om helgen", "om min leilighet", "om mitt hus" og lignende. Her og der har studenten også fått opp noen tegninger av fjell, trær eller blader. Bladene har han hatt for vane å tegne i kladdebøkene sine i mange år - fjellene er en ny sak. Fjellene er på andre siden av Østersjøen, i det andre landet studenten har noe med å gjøre.
Jeg ser at solen går raskt ned fra vinduet. Det er et spesielt, litt rødlig lys over himmelen, som jeg synes er vakkert. Det kan man også se i fjellandet, kanskje oftere enn her i skoglandet. Fra fjerde etasje seg jeg ned på husene foran meg. I et av dem er det lys i vinduet og ingenting foran. En mann sitter med dataen sin. Dataen står foran vinduet. Det har jeg hørt ikke er bra. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg synes i hvert fall det er fint å gjøre skolearbeid i vinduskarmen så lenge det er lys. Jeg ser ikke ansiktet til mannen. Kun at han sitter foran dataen. Plutselig er han borte, for så å komme tilbake. Hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å skrive blogg hadde jeg også forsvunnet for et par minutter for så å komme tilbake til vinduskarmen. Hvor lenge kunne det pågått?
Det er altså et fint rødskjær på himmelen. Mot himmelen står to røykskyer ut fra to fabrikkpiper. Det er vakkert på sin måte. Jeg liker fabrikkpiper. Spesielt de polkagrisfargede øst-europeiske. Jeg vet ikke om det bare er en øst-europeisk ting, eller kanskje til og med sovjetisk, eller om fabrikkpipene er sånn også i andre land. Det er rart at fabrikkpipene skal se så fine ut nettopp her.
Solen går raskt ned, og snart kan jeg nok se rødt lys på det mer enn 300 meter høye TV-tårnet som stiger opp fra byen lenger frem. Av en eller annen merkelig grunn la jeg ikke merke til at jeg kunne se TV-tårnet fra soverommet mitt før i går natt. Pussig. Hvorfor ser jeg det ikke om dagen? Hvorfor har jeg ikke lagt merke til det før? Om natten er det så fint lys i det.
Oppvasken står og venter. Interessen min for å ta den er heller laber. Jeg må rydde. Har ikke lyst. Som vanlig kan jeg bare prioritere noen få ting om gangen; studere og så sekundære ting som trening og lesing.
Jeg savner folk og fe i fjellandet, men også her har jeg jo noe. Nå har jeg veldig lyst til å dra på en skogtur. Kanskje til helgen? Jeg blir litt lei av å sitte i by hele tiden, selv om det er mye flott arkitektur, noen fine fabrikkpiper langt unna, høyt TV-tårn og fine glassbygninger.
Jeg har lyst til å dra til Raudonė, et lite sted hvor det er et pent slott. Det er ganske langt dit. Kanskje jeg ikke kommer til å dra dit før over nyttår?
Det er flott å oppdage et nytt land, utforske, være oppdager. Jeg fortsetter å legge planer for nye ferier, og ting jeg skal gjøre. Det er som om jeg aldri kan roe meg ned. Hvorfor? Jeg vil jo ha litt stabilitet også. Ønskene er motstridende.
Også bruker jeg av og til for mye tid på internett - men så igjen: studiene går bra, og jeg leser og holder meg i form og er sosial. Er det da så farlig? Jeg vet ikke.
Innlegget ble ikke skrevet i vinduskarmen. Nå er det helt mørkt. Jeg titter ut gjennom gardinene. Mannen sitter fortsatt foran PC-en sin, og fabrikkene jobber visst fortsatt. Jeg kan igjen se TV-tårnet, og skilt i forskjellige farger for forskjellige butiker lyser mot meg. Nå må jeg ta oppvasken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar