tirsdag 26. august 2008

Om individet, spansk og yoga

Med verkende magemuskler, en smak av kaffe i munnen og Shakira syngende på PC-en setter jeg ned for å skrive. "Let me see you move like you come from Colombia". Skulle gjerne latt dere se meg bevege meg som om jeg var fra et "tredje verden"-land. Men det er ikke det jeg skal snakke om, selv om mine hofter faktisk KAN lyve, fordi de ikke alltid beveger seg når jeg faktisk vil bevege dem, lyver ikke tastaturet. 

Jeg tillater kanskje tankene å løpe for mye - men jeg er faktisk litt kreativ for øyeblikket, selv om jeg tviler på at jeg vil klare å få ned tankene på ... ikke papiret, men skjermen, via tastaturet. Jeg fikk et behov for å snakke litt om individets betydning i dag. Jeg har innsett at hvert menneske er unikt. Oi, hvilken oppdagelse. Ja, det kan man jo si. Men det er lett nok å kaste ut denne klisjeen uten virkelig å forstå den. For å forstå hvor viktig et menneske er, må man miste et par mennesker, eventuelt være borte fra dem, fysisk eller mentalt, på en eller annen måte, og/eller møte særdeles spennende og spesielle mennesker. Jeg har gjort begge deler. Og jeg har satt begge delene i gang, fordi jeg kan - fordi jeg er flink til å finne gode mennesker, interessante og annerledes, men som passer min smak. Miste, si farvel, men ikke helt, fordi jeg er rastløs, kreativ, impulsiv, ukontrollert. Det gjør meg spesiell. Akkurat som de menneskene jeg møter er spesielle. 

Om individet - jeg har kjent mennesker, og kjenner fortsatt, som har alle mulige interesser og er intelligente som bare det. Og alle disse betyr utrolig mye for meg - og fordi alle betyr så mye og jeg binder meg sånn til alle - fremstår jeg som uavhengig, enda jeg kanskje er den mest avhengige av alle 

Kontroll! Av og til burde man kanskje ta en titt på menneskene rundt seg, sortere dem fra hverandre, fra forskjellige situasjoner og kjenne på akkurat hvor spesiell den ene og den andre personen er. Hvordan ville de vært om vi flyttet dem over i en annen setting? Hvis vi leker Gud med verden rundt oss, hvordan vil resultatet bli? Vi ser at vi er forskjellige, at venn A ville gjort en ting, og B en annen ting. Nettopp derfor er både A og B spesielle. Og så er jeg selv oppi alt det der, med mine egne særegenheter og spesialiteter, og av og til kan det være vanskelig å se hvor A, B og DU begynner og ender, i alt, men når du først klarer å skille alt dette fra hverandre og se bit for bit, individ for individ, innser du hvor utrolig komplekst sammensatt verden rundt deg er, og hvor mye alle betyr, hver for seg, ene og alene, OG sammen i hele sammensuriet.

Jeg forklarer kanskje dårlig - men vi bør være flinkere til å tenke over det, hvor unike vi er, og folk rundt oss, vennene våre, kjærestene våre, elskerne våre, familien vår. Ingen kan noensinne bli en annen eller fylle den samme plassen som en annen hadde - men på tross av alt dette, er vi mye mer like hverandre enn vi liker å tro, også. For når alt kommer til alt, er vi bare kjøtt og blod. Vi spiser, vi drikker, vi sover. Vi tisser. Vi puler. Vi vil bli så lykkelige som mulig, og alt oppi alt - er vi litt lykkelige, så er vi ikke lykkelige nok, eller vi  har dårlig samvittighet for at vi er lykkelige. I hvert fall jeg. Da kan vi reise til India, eller i det minste be til Gud. 

Så, angående spansk. Selvfølgelig, kremt, har også hvert språk, hvert ord en spesiell plass. Og takk til spansken - mitt språk, for å være min gode følgesvenn i disse dagene, i et fremmed land, i en ny kultur. Spansk som jeg har brukt så mye tid på å lære har nå vist seg å være fantastisk. Når jeg kommer tilbake til Norge vil jeg kanskje ta spansk årsenhet - fordi jeg ikke har noe bedre å gjøre, og fordi jeg elsker spansk, har jeg funnet ut. Også vil jeg gjerne tilbake til "El real sitio de San Ildefonso de la Granja" og drikke varm sjokolade. =) 

En vakker dag skal jeg sitte på sjokoladeriet i La Granja og skrive et nydelig dikt, som ingen vil forstå, fordi jeg vil ha mitt eget språk. Ikke at det skal være et oppdiktet språk, men det vil være min personlighet som nedfelles, min identitet, med alle feil og mangler, og alle defekter, alle synder, og de få små gledene som også måtte finnes, og som likevel ingen vil kunne forstå fordi det vil være så håpløst kroklete eller så håpløst enkelt at det blir flatt og tilsynelatende intetsigende. Da kanskje jeg vil smile til folk rundt meg og forklare - hvis noen er interesserte i å høre -for en dag forstår jeg kanskje meg selv.

På spansk (eller litauisk, eller norsk). 

4 kommentarer:

Donna D sa...

Does yoga mean yoga? :-) I just started yoga classes this week. Anyway, hi. Congrats on starting a blog. I think you'll enjoy it.

Fredrik sa...

Hyggelig å lese =) Virker som du har tenkt mye ihvertfall, og det er da godt.

Leste alt, da - men trenger ikke kommentere alt heller. Forresten - er du inne på andre folk sine blogger, går det an å abbonnere på dem. Da klikker du nederst (atom), og så gir Opera (virker ikke i IE) deg beskjed hver gang noen legger ut nytt innlegg. *hint hint* :P

Men gode tanker, da.

thjoce sa...

Haha får jo skrive lyst når jeg leser innlegene dineXD og jeg vil gjerne lese diktet som du planlegger å skrive en gang i framtiden^^

har aldri prøvd yoga.

Bo-Nicolai sa...

Har dessverre vært altfor slapp på den kunstneriske skrivefronten. Blir bare litt i ny og ne. Er ikke så flink med dikt, føler jeg. Misunner folk med evne til å tegne, for egentlig har jeg mange fine bilder i hodet, men jeg synes ikke det er like spennende å gi dem liv og handling.